Hvordan skal man bryte ut av kunstinstitusjonens milde toleranse når all kunst synes å være «tillatt»? Fremgangstanken, en forutsetning for modernismen, har vært dominerende så lenge at den selv har blitt tradisjon. Paradoksalt nok blir det å benytte seg av tidligere tiders formgrep kanskje i dag det mest «moderne».
I Tilbake til fremtidenutforsker Giuliano D’Amico den nordiske retrogardismen, en litterær og kunstnerisk bevegelse som utviklet seg i Norge og Sverige rundt 1995–2011, og som har vært Nordens mest konsekvente forsøk på å tenke samtidslitteratur i andre baner enn de man finner i modernismen og postmodernismen.
Boken tar for seg forfatterskapet til den svenske, Oslobaserte lyrikeren Håkan Sandell (1962), som er retrogardismens viktigste dikter og ideolog, og setter det i dialog med norske diktere som Ronny Spaans (1976), Ulrik Farestad (1984), Bertrand Besigye (1972) og Cornelius Jakhelln (1977).
https://scandinavianacademicpress.no/boker/tilbake-til-fremtiden
Comment sortir de la belle tolérance de l'institution artistique alors que tout art semble être "admissible" ? L'idée de progrès, préalable a modernisme, est depuis si longtemps dominante qu'elle est devenue elle-même la tradition. Paradoxalement, l'utilisation de formes datées peut aujourd'hui passer pour "modernité".
Dans Tilbake til fremtiden ("Retour vers le futur"), Giuliano d'Amico explore le rétrogradisme nordique, un courant littéraire et artistique qui s'est développé en Norvège et en Suède autour des années 1995 - 2011, et qui a été la tentative la plus conséquente dans le Nord d'envisager la littérature contemporaine d'une manière différente de celle que l'on trouve dans le modernisme et le postmodernisme.
Le livre traite de l'influence du parolier suédois, basé à Oslo, Håkan Sandell (1962), qui a été le poète et l'idéologue le plus important du rétrogradisme, et le met en dialogue avec des poètes norvégiens comme Ronny Spaans (1976), Ulrik Farestad (1984), Bertrand Besigye (1972) ou Cornelius Jakhelln (1977).
[trad. : HFo]